Samfunnsplikt og Mesterliga-ekstase
Det var nå på sensommeren i herrens år nittenhundreognittifire, året etter at OL-sirkuset på Lillehammer var klappet og klart, at undertegnede trådte ut av femte klasse med uforrettet sak. Dette var i de tider da man ikke koordinerte sin sosiale omgangskrets via eterens binære strømninger. Men heller man foretok en manuell besiktigelse av gårdsplassen. Stod slektens Opel Astra F Caravan parkert der, var arvingen etter alt å dømme tilgjengelig for adspredelse. Det var datidens «Aktiv nå», utført med tresko på grus.
I bygda var lærkuletraktering ikke bare en fritidssyssel; det var en samfunnsplikt. Stod man utenfor fotballaget, stod man i praksis utenfor hele den offentlige samtale. Skolegården kokte over av analyser: Hvem hadde ekspedert lærkulen i nettmaskene, og hvem var blitt nådeløst meid ned i mosekanten av motstanderlagets største grovsmed?
Selv var jeg innskrevet på det lokale mannskapet Djerv, urettmessig oppkalt etter sportsklubben Djerv 1919 fra Haugesund. Slektsstolt var man jo, særskilt ettersom opphavet selv fungerte som lagets overhode og sjefsstrateg. Pappa hadde betydelige faglige sko å fylle; han hadde nemlig i sin tid delt spiserom med selveste riksstrateg og RBK-høvding Nils Arne Eggen.
Ekspedering av lærkulen i nettmaskene under nådeløst blitslys. Et sjeldent optisk bevis på samfunnsplikten i utøvelse, utført i kamuflasjejakke og tidsriktig fottøy, med horisonten såvidt i vater.
Dette kulminerte den sagnomsuste høsten da Rosenborg for første gang stanget seg inn i Mesterligaens absolutte finrom. Ettersom kabel-TV på den tiden var forbeholdt stasjonsbyens kondisjonerte, og oppgjørene ble distribuert via de mer eksklusive frekvensene til TV3, ble vår beskjedne TV-stue omskapt til et lokalt tilskuer-Mekka.
Jeg glemmer aldri den kvelden de tørnet sammen mot de engelske jernverkene fra Blackburn Rovers. Stua var pakfull av min fars kollegaer, samtlige benket i dyp konsentrasjon mellom ososen fra stekt langpanne-pizza og sprudlende kulsyre. Luften var tykk av taktiske utbrudd, og ekstasen var til å ta og føle på da Harald Martin Brattbakk ekspederte lærkulen i kassen og spikret den historiske 2–1-seieren. Selv holdt jeg ut gjennom første omgang under påskudd av brennende idrettsinteresse, men i sannhet kun motivert av en strak kurs mot pizzafatet før øyelokkene krevde sitt.
Friluftsliv, mytologi og speiderbevegelsen
Nå var det slett ikke min fraværende lidenskap for lærkulens flukter jeg skulle avdekke, men derimot opptakten til et av mine aller første fotominner.
Nå var atmosfæren for tidsepoken forskriftsmessig fastlagt. For å trakteere en lærkule var tross alt en aktivitet strengt forbeholdt det spede halvåret da banedekket bød på et minimum av is og skaresnø.
Når lærkulen lå i ro, bedrev denne poden, med straks tolv juleaftener bak seg, andre adspredelser. Disse var i sin tid utpenselet av en engelsk Lord i samspill med en visstnok hellig St. Georg, en kar som etter sigende skal ha kverket en drage i høyere makters navn. Tre herrer jeg personlig knapt har hatt gleden av å stiffe bekjentskap med. Hva angår drakedreping, må det i all anstendighet nevnes at min absolutte favorittfilm på VHS, var Sigurd Drakedreper (imdb), en visuell forestilling som til min enorme skuffelse aldri maktet å oppdrive så mye som en enslig drageskjell på magnetbåndet.
Fra mytologiske skapninger var veien kort til Speideren. En særdeles gavnlig virksomhet for unge og gamle: Man erverver frisk luft, oppnår et vanntett påskudd til å gå til innkjøp av ymse EDC-duppeditter uten at ektemaken hever så mye som et øyenbryn, og man tillærer seg mer eller mindre livsnødvendige, og fullstendig unyttige, ferdigheter. Blant disse må nevnes kunsten å lime båtmannsknop og pålestikk fast til en papptavle med tilhørende navnetrekk under, kunsten å gjøre opp bål ved hjelp av en enkelt fyrstikk og en god halvliter «rover-vann» (red.anm: parafin eller tilsvarende høyoktanisk brensel), samt teknikkene bak en klassisk slippsknute. Sistnevnte ble for øvrig demonstrert av den ubestridelig søteste piken i hele troppen. Mer om henne ved en senere anledning.
Mandat fra hjemmets faglige autoritet
Nettopp denne sommeren skulle undertegnede for aller første gang ekspederes til speiderleir i selveste Oppdal. Fem hele døgn i felten uten direkte oppsyn av hjemmets foresatte. Hva i all verden kunne vel gå galt? Det var i denne opptakten min mor ytret de skjebnesvangre ordene: «Du må ikke glemme å ta bilder!»
Øynene mine slo ut i full blomst, plutselig store som selveste Rundetårn (ref. H.C. Andersen).
Tankene strømmet umiddelbart mot slektens fremste klenodium: Et Pentax Spotmatic speilreflekskamera utstyrt med selvutløsermekanisme, en ekstern AF160-blits og en trio med tunge optiske glass, forsvarlig tildekket under et uoverskuelig sammenrask av Norsk Lærerlags fagblader, ukorrigerte norskstiler, støvete SV-nåler og annet sosialistisk trykksak-materiale oppe på kvisten. Min mor handlet med stor klokskap da hun nektet arvingene å leke med dette presisjonsinstrumentet. Ryktene ville ha det til at et komplett studielån fra høsten -75 gikk med da denne opphopningen av tannhjul, fjører, lær og tysk-japansk glass innpakket i støpt aluminium ble innkjøpt.
Dog hadde jeg varme minner knyttet til blitsen, Pentax AF160. Med to nyervervede AA-batterier, nylig amputert fra en skrotet lommeradio, pleide jeg å fyre av blitslyset på maksimal styrke rett i synet på de kameratene som hadde foreldre-kjøretøyet stående på gårdsplassen. Det bør nevnes at lommeradioen en halvtime før prefiksen skrot ble tilegnet Sanyo RP-62, hadde denne poden funnet et ikke alt for godt gjemt skrujern. Jeg var visst en av de som absolutt måtte skru opp alt av hjemmeelektronikk og endre funksjonaliteten fra fullt brukbart til fullt ubrukbart.
Nok om min spede og avbrutte karriere innen den tunge speilrefleksen. I stedet ble jeg tildelt et betydelig rimeligere, kompakt plastprodukt fra det sene åtti-tall. Det absolutt mest oppsiktsvekkende ved dette Olympus AF-1 Twin var det skyvbare dekselet i front. Som proviant fikk jeg utlevert én enslig rull Kodak Gold 400 med totalt trettiseks eksponeringer. Øynene sank umiddelbart sammen igjen og var knapt større enn Teskjekjerringas.
«Ta noen skikkelige bilder mens du er på leiren» sa mor.
Lite visste hun om hva som var i vente.
Akutt eksponeringsbehov i Oppdals fjellverden
Vel fremme på en gudsforlatt skytebane i Oppdals fjellverden, vel inne i feltdøgn nummer fire av fem, den siste kvelden med bålrøyk og forstoppelse, inntraff den brå erkjennelsen av å ha forsømt et mandatmessig oppdrag; Olympusen og dets ueksponerte Kodak-rull lå fremdeles så og si ubrukt i sekken, en plass.
Ett av to oppbyggelige naturdokumentasjonsfoto berget fra marsjen mot Allmannberget (eller Våttåhaugen). Horisonten er rett, men fokus er dessverre plassert tre meter bak nærmeste løvtre, i tråd med Olympus AF-1 Twins iboende vilje.
Nå skal det i sannhetens navn protokolleres at undertegnede faktisk hadde fyrt av et par eksponeringer under en i overkant strabasiøs marsj, halvveis i snøslaps og stiv kuling, opp mot enten Allmannberget eller Våttåhaugen. Hvilken av de to geologiske formasjonene vi reelt sett beseiret, forblir i dag et åpent spørsmål. Dette skyldes en prekær mangel på optiske bevis, tidsstempler og stedsspesifikke emneknagger fra en oppdatert digital profil.
«Ta noen skikkelige bilder» var den eksplisitte instruksen fra hjemmets faglige autoritet. Mor hadde ved et par høytidelige anledninger tillatt arvingen å betrakte verden gjennom søkerglasset på slektens regalier. I samme seanse ble undertegnede orientert om prinsippene for visuell balanse, samt det absolutte kravet om at horisonten skal forblive horisontal. På det daværende tidspunkt framstod begge begreper som rene fremmedord på linje med kvantefysikk og gresk grammatikk.
Langsomt demret det likevel for denne spede speider: For det første måtte rullen med trettiseks eksponeringer fylles om oppdraget skulle anses som utført. For det andre besatt jeg en dypt rotfestet, personlig tilbøyelighet for å avfyre kraftige lysglimt på kort hold mot nære relasjoner.
Dermed vendte tankene seg mot min tidligere omtalte, slipsknytende venninne. Hun ble ufortøvd invitert til en sivil lysduell, en blitzkrieg i ordets mest bokstavelige og fototekniske forstand. Det viste seg hurtig at også hun satt inne med et overskudd av ubrukte eksponeringer på sin respektive filmrull.
I de påfølgende minutter ble teltleiren forvandlet til et optisk testfelt, en visuell forestilling som på mange måter kunne oppleves som et fullblods teknorave, akkompagnert av datidens mest fremtredende eurodance-slagere med tilhørende eksplisitte tekster. To unge speidere blendet hverandre i et nådeløst stroboskopregn fra det glade åtti-tallets kompaktelektronikk.
Etterkrigstidens reprimande
To eller tre uker etter at røyken fra Oppdals blitzkrieg hadde lagt seg, ble undertegnede kalt inn på teppet av hjemmets øverste administrative myndighet.
Eksaminasjonen fant sted i kjøkkenets domene. Noe morsk i blikket, og med en tydelig undertrykt faglig skuffelse over arvingens fototekniske ytelse, holdt mor frem en karakteristisk, papirbasert fotokonvolutt. Den rommet nøyaktig fjorten papirkopier i standard 10×15-format.
«Laboratoriet sa at dette var det eneste de maktet å redde ut av en rull på trettiseks eksponeringer» lød den kontante domsavsigelsen.
Noe slukøret tok jeg konvolutten av min mors hånd, i en stilltiende gjenstridighet som i ettertid leder tankene mot Håkon Jarls svenner under opptakten til slaget ved Svolder i Herrens år 1000 (ref. Snorre Sturlason, Heimskringla).
Ved nærmere besiktigelse av det bergede kildematerialet viste det seg at laboratorieteknikerne hadde strukket sine faglige rammebetingelser og kompetanse til det ytterste. De første to eksponeringene fra marsjen mot henholdsvis Allmannberget eller Våttåhaugen fremsto som kornede, undereksponerte silhuetter i et kulingpreget gråtonelandskap. Horisonten var alt annet enn horisontal; den hellet i en skremmende femogførti graders vinkel som ville fått min mors Pentax-idealer til å revne i sømmene.
De resterende tolv avtrykkene var det rene optiske anarki.
I stedet for oppbyggelige dokumentasjonsfoto fra speiderbevegelsens edle virke, slik som mønstergyldig knutebinding, metodisk bålfyring eller botanisk registrering av Oppdals flora, bød konvolutten på en staccato serie av utbrente ansikter mot en stumbebekmørk bakgrunn. Olympus-kameraets doble objektivkonstruksjon og den uregjerlige kompaktblitsen hadde eksponert det menneskelige øye for nådeløse mengder fotoner på på opptil ti centimeters hold. Resultatet var en kavalkade av rødglødende pupiller, overeksponerte pannebrasker og gispende kjevepartier i teltåpningen, slående likt et uautorisert platetrekk fra et tidlig åttitalls post-punk-band.
Min slipsknytende venninne var tilsynelatende representert på tre av kopiene, samtlige preget av et akutt linserefleksfenomen og et uttrykk som tilsa at hun nettopp hadde observert et uidentifisert flygende objekt over Dovrefjell.
«Det var da vitterlig noen skikkelige bilder» dristet undertegnede seg til å merke tørt, mens konvolutten forsvarlig ble ført i sikkerhet på gutterommet.
Slik endte altså undertegnedes jomfrutur med kompaktkamera og fargenegativfilm i felten. Oppdraget om å levere trettiseks teknisk fullkomne eksponeringer feilet så det sang i fotokjemikaliene, men kimen til en livslang, metodisk fascinasjon for lysets brytning, optiske begrensninger og fotofaglig dokumentasjon var uopprettelig sådd.
