foto: Bjørn Christiansen, modell: Rasmus Kongsøre
foto: Bjørn Christiansen, modell: Madeleine Nilsson
Dette er de to første portrettene jeg har tatt med Sinar F2 (4×5″), storformat-kamera. Portrettene er fotografert i sammenheng med kurset arkitetkfotografering og utprøving av hvordan et storformatkamera fungerer på Norsk Fotofagskole. Hovedsaklig skulle vi lære oss å lade kameraet med 4×5″ negativ-film, sette opp kameraet og stille det inn for å fotografere et papprør, men jeg hadde litt lyst til å se hvordan det fungerte å fotografere mennesker med.
Mest kjente fotografen som brukte storformat var fotografen Richard Avedon (1923 – 2004) med sin mest kjente portrettserie “In The American West”.
Storformat-kameraet bruker en 4×5″ stor film som settes inn parvis i en kassett, som deretter settes inn i bakstykket på kameraet. Hele kameraet består av bakstykke, kassett, et rør som kan forlenges for å justere for- og baksatsene, samt en belg, trekkspill eller tøy, og objektivet. Bortsett fra at dagens digitalkamera bruker en bildebrikke til å tegne bildet fremfor storformatkameraet som bruker film er dybdeskarpheten en stor, vesentlig forskjell. En blender f/11 vil på storformat være to blendere lavere (f/22) for å tegne et like skarpt området. Den største blenderen på en storformat er f/5.6, noe som betyr igjen at man må bruke lengre lukkertider for å få samme dybdeskarphet. En annen forskjell er også det som kalles tilt-shift hvor man kan velge selektivt fokusplan.
Portrettene over er av to klassekamerater, Madeleine Nilsson og Rasmus Kongsøre og er skutt ganske på måfå uten veldig mye planlegging. Begge bildene ble også en smule overeksponert. Det man bruker for å justere utsnitt er mattskiven som ligger helt bakerst i bakstykket. Den tegner bildet både speilvendt og opp-ned (akkurat som på mellomformat, Hasselblad) og kan være litt svimlende å venne seg til i første omgang, men jeg kan se for meg at dette blir et ganske morsomt kamera å jobbe med på senere opptak, både arkitektur og portrett/fashion.
På bildet av Rasmus Kongsøre har jeg prøvd å legge en selektiv fokus på øynene, skutt på med vinduslys på f/11, ISO100 og lukker på ett sekund. Portrettet av Madeleine Nilsson er skutt med innstillingslyset på en broncolor, f/5.6, ISO100 og en lukker på 2 sekunder. Blenderen er en av grunnene til at det meste av kroppen hennes er skarpt, mens ansiktet som er litt nærmere kameraet fremstår som uskarpt. Å stille fokus med et storformat-kamera er ikke gjort på en-to-tre, (les: manuell fokus, opp-ned og speilvendt).
Det jeg har lært av dette er å få sterkest mulig lys (f/22) slik at hele personen jeg skal portrettere fremstår som skarp. De svarte stripene rundt kantene kommer av filmkassetten / holderen som holder på plass filmen.
