foto: Bjørn Christiansen, produktdesigner: Torhild Hove

foto: Bjørn Christiansen, produktdesigner: Torhild Hove

foto: Bjørn Christiansen, produktdesigner: Torhild Hove

foto: Bjørn Christiansen, produktdesigner: Torhild Hove

Jeg fotograferer andre ting en fashion og mote, det som stod på tapetet i går var produktfoto av salt- og pepperbøsser utviklet av Torhild Hove ved Produktdesign på NTNU Gløshaugen. Jeg ble kontaktet av henne etter kurset Sascha Njaa og jeg hadde for linjeforeningen Leonardo i Oktober 2010, hvor hun lurte på om jeg kunne ta produktbilder av de tre produktene hun hadde utviklet.

Oppsett

Lysoppsett - Produktfoto

Lysoppsettet var ganske enkelt og greit rett frem. Aluminiumsplate med svak kuv lyssatt med en oktaboks bakfra på blender f/16 og en strip-boks fra høyresiden for å få tegning i fronten med en varierende lysstyrke på fra f/8-16. I tillegg brukte jeg to sorte isoporplater på hver side av aluminiumsplata for å dra ut reflekser og skape litt hardere kontrast i kantene av produktene. På noen av bildene har jeg også brukt ei plate av hvit plexiglass for å reflektere inn litt mer lys og sort papp for å flagge ut strø-lys.

Erfaringer

Erfaringer jeg gjorde meg var at små motiver er vanskelig å flagge ut med store lyskilder. Å lyssette en pyramide med alle fire sidene er umulig med mindre man hever kamerastandpunktet. I denne sammenhengen skulle jeg fotografere en pyramideformet salt-bøsse som hadde en fått tuppen dratt ut til den ene siden. Stilig form, men hadde jeg fotografert den ovenfra hadde den jeg kanskje ikke fått med åpningen som jeg anså som en veldig viktig detalj på produktet. Dessuten ville bildet stå seg ut i fra resten av serien om jeg plutselig endra kamerastandpunktet høyere enn på de andre bildene.
Forslaget fra foreleseren i produktfotografering, Jan Christian Sørlie, fra Spot Foto, foreslo at jeg skulle gjøre om alle objektene til path og rekonstruere bildene som datagrafikk. Jeg slo i fra meg tanken ganske fort.

Foto: Bjørn Christiansen - Et produktbilde av en håndholdt støvsuger-modell

Foto: Bjørn Christiansen - Sascha Njaa forteller om forskjellige lyskvaliteter

I gÃ¥r hadde Sascha Njaa og jeg kurs for rundt 50 studenter fra Leonardo, linjeforeninga for Produktdesign pÃ¥ NTNU. Produktdesign handler mye om å utvikle modeller til alt fra hverdagsobjekter til litt mer spesifiserte gjøremÃ¥l. Kurset var satt opp for at produktbildene studentene leverer til eksamensbesvarelsene sine skulle bli bedre og mer korrekte.
Vi delte opp kurset i tre bolker hvor vi først tok for oss kameratekniske ting, lukkerhastighet, blender, ISO og brennvidde. Den andre bolken var lysteori og lyskvaliteter og den siste bolken kjørte vi demonstrasjon av hvordan vi kunne lyssette solide objekter, som en håndholdt støvsuger-modell vi fikk låne, ei colaflaske og et glass.

foto: Bjørn Christiansen, modell: Rasmus Kongsøre

foto: Bjørn Christiansen, modell: Madeleine Nilsson

Dette er de to første portrettene jeg har tatt med Sinar F2 (4×5″), storformat-kamera. Portrettene er fotografert i sammenheng med kurset arkitetkfotografering og utprøving av hvordan et storformatkamera fungerer pÃ¥ Norsk Fotofagskole. Hovedsaklig skulle vi lære oss Ã¥ lade kameraet med 4×5″ negativ-film, sette opp kameraet og stille det inn for Ã¥ fotografere et papprør, men jeg hadde litt lyst til Ã¥ se hvordan det fungerte Ã¥ fotografere mennesker med.
Mest kjente fotografen som brukte storformat var fotografen Richard Avedon (1923 – 2004) med sin mest kjente portrettserie “In The American West”.
Storformat-kameraet bruker en 4×5″ stor film som settes inn parvis i en kassett, som deretter settes inn i bakstykket pÃ¥ kameraet. Hele kameraet bestÃ¥r av bakstykke, kassett, et rør som kan forlenges for Ã¥ justere for- og baksatsene, samt en belg, trekkspill eller tøy, og objektivet. Bortsett fra at dagens digitalkamera bruker en bildebrikke til Ã¥ tegne bildet fremfor storformatkameraet som bruker film er dybdeskarpheten en stor, vesentlig forskjell. En blender f/11 vil pÃ¥ storformat være to blendere lavere (f/22) for Ã¥ tegne et like skarpt omrÃ¥det. Den største blenderen pÃ¥ en storformat er f/5.6, noe som betyr igjen at man mÃ¥ bruke lengre lukkertider for Ã¥ fÃ¥ samme dybdeskarphet. En annen forskjell er ogsÃ¥ det som kalles tilt-shift hvor man kan velge selektivt fokusplan.

Portrettene over er av to klassekamerater, Madeleine Nilsson og Rasmus Kongsøre og er skutt ganske på måfå uten veldig mye planlegging. Begge bildene ble også en smule overeksponert. Det man bruker for å justere utsnitt er mattskiven som ligger helt bakerst i bakstykket. Den tegner bildet både speilvendt og opp-ned (akkurat som på mellomformat, Hasselblad) og kan være litt svimlende å venne seg til i første omgang, men jeg kan se for meg at dette blir et ganske morsomt kamera å jobbe med på senere opptak, både arkitektur og portrett/fashion.
På bildet av Rasmus Kongsøre har jeg prøvd å legge en selektiv fokus på øynene, skutt på med vinduslys på f/11, ISO100 og lukker på ett sekund. Portrettet av Madeleine Nilsson er skutt med innstillingslyset på en broncolor, f/5.6, ISO100 og en lukker på 2 sekunder. Blenderen er en av grunnene til at det meste av kroppen hennes er skarpt, mens ansiktet som er litt nærmere kameraet fremstår som uskarpt. Å stille fokus med et storformat-kamera er ikke gjort på en-to-tre, (les: manuell fokus, opp-ned og speilvendt).
Det jeg har lært av dette er å få sterkest mulig lys (f/22) slik at hele personen jeg skal portrettere fremstår som skarp. De svarte stripene rundt kantene kommer av filmkassetten / holderen som holder på plass filmen.

Da var skoene pusset og jeg var klar for nest siste bryllupsfoto denne sommeren, tror jeg:-) Imorgen drar jeg sørover til Oslo på kurs/seminar/fotosamling for skole- og barnehagefotografene i Fovea. En uke med trivelig samvær og faglig utbytte! Tjohei!