Dokumentarserie – Hundenaboen min

Bjørn Christiansen — Mon, 27 Sep 2010 19:36:25 +0000

Foto: Bjørn Christiansen, fra dokumentarserien: Hundenaboen min

Her er noen bilder fra dokumentarserien min om den kosovoalbanske hundenaboen min jeg fulgte i to uker. Den meste av tiden jeg fulgte han diskuterte vi mest, alt fra veibygging til islam og boligpriser i området. Naboen har etter det jeg forstår det bare bodd på Buran i godt og vel ett år. På den tiden har han rukket å rydde opp i bakgården, bygge et hundehus med due-skur, henge opp et dusin fuglekasser og plante tre epletrær som alle blomstret i midten av september. I tillegg til våre små, ganske enveiskjørte debatter kom også andre naboer og prøvde å etablere en dialog, uten store og gode resultater. I tillegg til å henge i bakgården til hundenaboen min, ble jeg også med en tur i Moské-en i Kjøpmannsgata. Det var siste uka under Ramadan og hadde håpet på å få noen fine stemningsfulle bilder av bedende muslimer, men litt for mye om og men gjorde til at jeg ikke fikk tatt de bildene jeg ville ha. Dessverre ble det ikke til at jeg fikk levert denne oppgaven og måtte starte på nytt igjen den siste helga før innlevering.

Mat for AFV, tidenes tryning

Bjørn Christiansen — Tue, 09 Jun 2009 07:15:12 +0000

Det er dag en etter mitt fantastiske stunt i krysset Olav Trygvassonsgate / Kjøpmannsgata utenfor Selbu Sparebank. Jeg husker særdeles lite av det selve hendelsen og forløpet, men jeg skal prøve å nøste sammen enda litt mer når jeg har fått pratet med politiet. Men siden det er så mange som spør, er nysgjerrige, og bryr seg om meg så skal jeg prøve å få erindret litt og fortelle hva de fortalte på sykehuset da jeg ble litt mer våken.

Dagen starta med sol og spredte skyer, det var en passe varm junidag og jeg var på tur ned til byen for å ta en kaffe med ei venninne. Litt på etterskudd valgte jeg å sykle fremfor å småløpe inn til byen på tross av særs kort avstand. Litt i den glade og uvitende skyen over at jeg ting aldri skjer med meg tar jeg en liten spansk en og krysser Olav Trygvassons Gate på grønn mann tett på hjul til en like glad og uviten syklist foran meg. Før man kommer opp på gangfeltet igjen er det ei lita dolp som gjerne under en regnskur fylles opp til randen av vann. I dag var det sol og den lille kanten kunne kanskje forårsake en bråstopp i forhjulet mitt som igjen kunne føre til at den kinetiske energien jeg hadde hjalp meg over styret og i grusen. For å unngå å sette fast hjulet i denne kanten vippet jeg forhjulet litt opp for å kunne treffe med forhjulet over kanten. Til min forferdelse så jeg forhjulet trille videre uten sykkelen og meg festet til seg og plutselig våknet jeg av at det var en hel folkemengde rundt meg, samt ett par politifolk og ambulansepersonell. Det første som slo meg, bortsett fra asfalten, var at jeg kanskje hadde kjørt på eller i verste fall drept noen. Det andre som slo meg var at jeg kanskje ikke rakk å ta en kopp kaffe med venninna mi. Litt ør i hodet, med nakkekrage, fikk jeg etter å ha oppgitt personalia ringt og på en måte sagt i fra. Politiet tok med det som var igjen av sykkelen min; forhjulet hadde de litt problemer med å finne helt, gaflene var visst ikke så mye å spare på, men låsen og pedalene var like hele.

Etter å ha fått lagt på røret, pekt ut tannrester som tydeligvis tilhørt meg og oppgitt personalia ble jeg fraktet ned til legevakta på St. Olavs Hospital hvor jeg ble liggende, sittende og til tider gå på veggen av kjedsomhet. Skadeomfanget ble registrert; Skrubbsår på høyre og venstre hånd, saltvann og plaster, verandaleppe som jeg i ettertid var på størrelse med Negar Khans fra Paradise Hotel, saltvann og sårrens. To knekte tenner, som skal fikses i dag om en times tid, eller ihvertfall startes å fikses på. Samt etter å ha reddet resten av sykkelen med bakhodet et lite kutt som måtte limes. I går kveld fant jeg også ut hvorfor tskjorta mi hadde noen fine, rette striper vertikalt nedover brystkassa også. En lang rift i kloremerkestil åpenbarte seg i speilet etter å ha tatt av skjorta.

Jeg er overlykkelig for at det ikke gikk verre enn det faktisk gjorde. Ironisk nok kom det trillende inn en annen syklist som hadde blitt meid ned av en bil rett etter meg. Han så temmelig mer maltraktert ut enn meg, og hadde i motsetning til meg brukt hjelm. Etter å ha tatt CT og konstatert at det fremdeles var vakuum i skallen min fikk jeg lov av legen å dra hjem og at jeg måtte komme tilbake så fort jeg ble kvalm og dårlig. Null kickboxing på to uker, null alkohol på ei god stund, og mye hvile. Jeg fikk også anbefali

Dagen i dag kommer til å bære preg av mye gåing, næringsinntak via sugerør og en dose god humor. Tusen takk for alle støttemeldingene jeg har fått på facebook og SMS, uten vennene mine, dere, hadde det vært adskillig kjipere.

Fotograf Bjørn Christiansen » Kjøpmannsgata

Dokumentarserie – Hundenaboen min

Mat for AFV, tidenes tryning