Klokka er drøyt åtte om morgenen, jeg har kanskje ikke kommet i seng i den tid jeg hadde planlagt med tanke på dagens fotografering. Kaffen står og putrer i mens lyden fra radioen fyller kjøkkenet morgenstunden jeg har før, før jeg eventuelt kjører inn til Stjørdal for å ta noen bilder til et intop-lag (internasjonale operasjoner) hos HV og der de øvelse. Gårsdagen opp- og nedturer ligger fjernt i minnet i det lukta brente kaffebønner fra Kjeldsberg kaffebrenneri siver inn soveromsvinduet overdøvd av to egg fra frittgående høns fra Prior varmer seg i stekepanna. Gårsdagens gårdsbrød fra Bunnprisen rett rundt hjørnet, ligger som to solbrune jenter i brødristeren. Tanken treffer meg hvor godt det hadde vært med to rista brød med halvsmeltet Brelett hadde vært akkurat nå. Men den frie tanke overstyres av fornuften, og duften av eggene i panna og lysten på en skikkelig frokost.
Snart, om SMS-en fra forsvaret og min kontakt der tikker inn på mobilen min, er jeg avgårde i min røde, Verdalsregistrerte, Peugeot Partner jeg i det siste året har blitt så glad i, i retning Stjørdal og forsvarets øvelse der. De grå skyene som yr.no meldte i forrige uke, glimter av sitt fravær. Istedenfor ser jeg Byåsen ligge badet i tung tåk som åsen, godt over 50 – 100 meter over havet ofte gjør i midten av september. Dette kan bli en fin dag med gode bilder eller en skikkelig dritdag hvor alt går galt.
Den varme, gode senga fra Ikea roper nådeløse hyl mot meg om at jeg må legge fra meg fra oven, men tanken på en kopp, en kopp jeg fikk som avskjedsgave fra Fovea tidlig i juni, fylt med nytraktet kaffe bryter det idylliske suget om å sove en time lengre. Plutselig slår meg, utviklingen min har stått litt “på-stedet-hvil” i sommer. Progresjonen opp mot fotofagskolen har stagnert under den korte Trøndersommeren. Men nå, de korte tre ukene, snart fire, har jeg mer inspirasjon til å ta bilder, kanskje til og med fått både lyssetting og komposisjon i det jeg gjør, som jeg hadde håpet på. Eller har jeg gjort sikkerstikket og holdt meg til det jeg kan,
Så var det denne hersens meldinga jeg ventet på mens kaffen gjorde seg klar i kolben som varmet seg på trakteren, klarsignalet, om at turen østover inn i landet, mot en litt småtrøtt gjeng på Stjørdal som skulle være klar for fotografering. Jeg har ingen idé, idé til bildene. Hva skal man gjøre, hvor skal man ta bilder, hvordan komponere bildet for å få uttrykket og image til forsvaret og det stakkars geværlaget, som har vært på øvelse i to dager, allerede. Hvordan skal man få en drapsvåpen til å se dritrå ut, fett, kult, DRITKULT. Et våpen konstruert hovedsaklig for en ting, drepe. Jeg har noen idéer om hvordan jeg skal få en 12.7mm M99 Barrett snikskytterrifle til å se bra ut. Jeg har også noen idéer til å få laget til å ta seg godt ut på eksponert film, men å få teori overført til praksis venter og se. Det gjenstår også å se hvordan glorifiseringen av krig kræsjer mot mitt politiske standpunkt.
De siste puttringene fra kaffetrakteren jeg fikk av mor og far i julegave blåser meg vekk fra de tankene om gamledager, i forsvaret. i HMKG (Hans Majestet Kongens Garde) og SanTroppen (Sanitetstroppen) jeg var medlem av for omkring seks år siden. Kaffen er klar og forhåpentligvis er jeg snart på vei for å dukumentere forsvarets elitesoldater høyst sannsynlig med forsvarets og den mannssjåvinistiske vinklingen, men også med et spor av meg en plass innerst inne.
Ha en fantastisk onsdag alle sammen!
