Building a web based Portfolio by Bjørn Christiansen

Building a web based Portfolio by Bjørn Christiansen

Building a web based Portfolio by Bjørn Christiansen

A good friend of mine, Sondre Nymoen, recommended me to create an online portfolio in addition to the book edition I go around applying for jobs. Good tips, I thought, and put the brain into a extensive thinking process. It has been a while since I have actively worked to develop a website, so it took some time just searching around for information about how different things could be done and for keeping me updated on the code within the HTML, CSS, JavaScript and PHP. Not only were I to develop a framework for how the page should behave in form of functionality, it also had to look good and provide a good user experience to captivate a possible visitor. There are a lot of consideration I have had to deal with me when I designed websites before. For example, I worked on a project called the International Conference of Ethiopian Studies 2007 at NTNU, where one of the demands was that the page should be adapted to Ethiopia standards in form of download speeds. In 2006 – 2007 were Ethiopia, today, a developing country where broadband was not very well developed. The bottom line was that each page in the site had to be no greater than 20KB per page, which meant much text and few images for optimizing speeds. Another demand was the screen resolution for the target group this project applied. The requirements from the client was to keep me in 800×600 pixels, which in reality meant a maximum around 768 pixels in width. The user experience of the side was also important, it had to be recognizable in relation to navigation and update of the webmasters.

Requirements for the site then, as now I had in mind when I set to develop the new portfolios my Sunday and Monday. I aimed to make each page as small in kilobyte size as possible, but taking into consideration that there is a photo portfolio, so I had to ease the some of the requirements in that to see the pictures on the Internet in the respective size and with the respective resolution must reflect the image files will also be quite large in file size. Reason being is that my target group this time aren’t scientists with regard to Ethiopia, which initially has an interest in my portfolio, but feel free to clients and other photographers with much faster internet access than a dial-up modem.

I’ve also realized that the world has gone a step further in terms of screen resolutions. Since I first posted the google analytics to the statistics on this wordpress blog, only 0.18% run a resolution equivalent to 800×600, a resolution that ends up on a 28th place in my stats. In 14th place resolution is 768×1024 with 0.78% and a 10th place is 320×480 with 1.88% who does not even account for more than 3% of all visits to online my page. For those who do not understand any of these numbers as the first number indicates the width of the resolution of the screen visitors. I have the feeling that the tens place is due to multiple use mobile phones when they are surfing. To create something that as many visitors as possible will be able to watch you should stay within these limits so that the visitor don’t need to scroll both horizontally and vertically to see the content. But for me to get with me the last 3% of users, I took some simple design measures that I have seen a number of web-based portfolio do, converting from vertical to horizontal scrolling. Maybe it’s a more comfortable way to see pictures of in relation to that in western countries read from left to right and can take the contents horizontally.
Some technical challenges were there in order for me to convert to this way designing a platform. I had to take into account that people still wanted to use the scroll wheel to navigate along the side and possibly having to move the mouse very far each time you would get to the last picture in the gallery. I found some JavaScript that worked relatively smoothly. Most are based on jQuery, frameworks I’m not very familiar with, but have an understanding that is very prevalent within the web nowadays. I would also add a little security that people realized that it was horizontal content and did some graphic grip and let the horizontal arrows in every direction. These arrows could pushed and the content, in this case the gallery, would jumped in the direction of the arrow shown.

For the visitor would be having to scroll all the way back to start to navigate to the next category, I let the menu be fixed on the screen while scrolled across. This function is started acting very badly when I tested it on my android phone this morning, but on the other hand I can not account for everything. The menu has a value of opacity: 0.8; which means that it has a transparency of 20%. This I have done only as a design grip and separate me from the rest of the portfolio with horizontal scrolling.

In addition to having created categories of images I have photographed, I have also created a separate category with videos and animations I have made.

Basically, I have tried to keep to the requirements and specifications I have always designed websites with, kept things clean, fast and easy with an option for most visitors to see the page as it originally intended to be seen. I have also tried to keep me within the W3 standard for HTML 4.01 Transitional Loose. Since I wanted the menu transparent, I have had sacrifices an error, the one line of code, opacity, CSS-stylesheet. I hope that the design is so intuitive that I do not have to go into detail what I have done. But there are some questions, feedback or the like, do not hesitate to contact me.

If you didn’t find the portfolio, click here: www.bj0rn.net

66Echo3, Magne Bergh Ånonsen og Bjørn Christiansen

Introduksjon

I skrivende stund begynner det å bli åtte år siden jeg pakket sekken, satte meg på toget i retning Heistadmoen i Kongsberg for å avtjene min førstegangstjeneste i Hans Majestet Kongens Garde (Heretter HMKG). Det var egentlig ganske mye rot med de greiene der husker jeg. Først hadde jeg søkt på luftvernartilleriet på Ørlandet siden det var kort vei hjem til familie og kjæreste, men de tok ikke inn folk før en gang sent på høsten og jeg hadde ikke veldig lyst til å være hjemme å gjøre ingenting frem til da. Derfor satt jeg, to-tre uker etter at videregående ble avsluttet, på toget nedover til Kongsberg.
Av inntrykk jeg husker var en helt idiotisk herskekultur blant UB-korporalene, sersjantene, men fenriken var relativt oppegående grei. De første ukene gikk med til gåing, flere mil med gåing og av og til, når sersjanten fant det for godt ble det løping også. Maten var heller ikke noe å skryte over, ryktene gikk om at vi spiste poteter som også kunne brukes til fôring av griser. Etter godt og vel en måned med gåing, skyting og lekekrig fikk jeg nok og ville gjøre noe annet enn å være en vanlig infanterist. Ikke lenge etter andre permen var muligheten for å komme seg unna Heistadmoen en realitet. Etter et kort intervju med fenriken fikk jeg beskjed om å pakke tingene mine for å bli overført til Lahaugmoen, i dag en nedlagt militærleir på grensa mellom Nittedal og Lillestrøm. På Lahaugmoen skulle vi gjennomgå rundt to måneder intensiv førstehjelpskurs for å oppnå nivå 3 for siden å bli overført direkte tilbake til Huseby og gardeleiren på Hovseter i Oslo.
Førstehjelpskurset innebar blant annet å kunne navnet på de fleste viktige kroppsdelene, lære å sette infusjon, kort sagt å redde liv. Noen ble plassert på stasjonær hjelpeplass; to store oppblåsbare telt med kapasitet til å ta imot en hel haug syke og sårede. Andre ble plassert på mobile hjelpeplasser som i likhet med stasjonær hjelpeplass, bestod av oppblåsbart telt og skulle behandle syke og sårede. Opp og nednettingstiden på denne var om jeg ikke husker helt feil 15 minutter og 25 minutter på stasjonær hjelpeplass. Det inkluderte at det skulle være kokende vann å få tak i. Selv ble jeg plassert i en ambulanse som vognkommandør. Akk, min kjære 66Echo3.

foto: Bjørn Christiansen, bildet er tatt i 2007 på Slottet i Oslo og viser HMK Gardens Paradeuniform

Skospitting – historie

Etter det trivelige, men korte oppholdet, på Lahaugmoen ble vi som tidligere nevnt overført til Huseby i Oslo. Her skulle vi fortsette infanterist-treninga og gjennomføre gardeperioden på fire uker. Noe som inkluderte mye støvtørk, gulvvask, geværpuss, dassvask, tidlige morgener, ufattelige mange timer med høyre- og venstre om (SLO (Sluttet Orden)), og enda mer gåing gjerne i form av marsjering. Det er vel her jeg kommer til poenget med innlegget, sko-spitting.
Å spitte en sko er å pusse skinnet på skoen til det blir så blankt at man kan speile seg i de. Det er forsåvidt ikke bare skoene som skal spittes i garden, men også belte gardebelte, paradebeltet, magasintaskene på paradeuniformen, sliren til bajonetten og paradeskoene. Ryktet jeg fikk servert på Huseby var at opprinnelsen til sko-spitting var at man skulle kunne se under skjørtet til jentene når man kom hjem på perm. Nærsynt som jeg er har jeg aldri helt fått gjennomprøvd dette i praksis. Siden vi fikk utlevert to par feltsko (M77) i HMKG, ett par til perm og arbeidsuniform og ett par til felt hadde vi faktisk muligheten til å ødelegge skoene med spitte å spitte de.

Anbefalt utstyrsliste for skospitting

• Skokrem – Svart, om du er på godfoten med skokremgutten, få tak i så mange bokser som mulig.
• Bomull – Om du har mulighet, spør om å få noe på sykestua. Bomullen på ICA Markedet ved Huseby er uren og har klumper som skraper opp spitten
• Varmluftspistol – Kjøpes på Clas Ohlson for drøyt 200 kroner. Om du er blakk soldat kan du spleise med andre i troppen.
• Sandpapir -200, 400, 800, 1000 og så det fineste du får tak
• Dopapir
• Vann – Masse vann, masse kaldt vann, gjerne i ei bøtte, men om du har mulighet, stå på badet eller vaskerommet ved ei kran

foto: Bjørn Christiansen, bildet er tatt i 2007 på Slottet i Oslo og viser HMK Gardens Paradeuniform

Fremgangsmåte for skospitting

1. Gå inn skoene du skal spitte. Fyll de med vann og gå med de en hel dag. Dette mykner opp læret og skoen får en passform til din fot. Dette forhindrer også at spitten sprekker unødvendlig mye under bruk.
2. Vask skoene! Vask skoene grundig i vann. Børst av alt av støv, sand og det som ellers måtte befinne seg på skoene. Dette gjør du ikke bare fordi de skal se pene ut, men også for at du skal holde skoene ganske mye i fanget og vil nødig skitne til uniformen alt for mye.
3. Puss skoene med sandpapir. Læret på utsiden av skoene er som regel ganske ru og det tar gjerne lengre tid å spitte slink overflate enn om man har en jevn og fin overflate. Start med 200-papir og puss ned porene, fortsett med finere og finere papir til alle porene er borte. Området du skal spitte på vil få en grå-grønnaktig farge og være pusemykt når du er ferdig med pussinga. Merk deg at dette gjelder bare M77-skoene, ikke paradebeltet, gardebeltet, magasintaskene eller slira!
4. Metting av skoene. Smør et jevnt og tykt lag med skokrem på skoen. Bruk dopapiret så slipper du å bruke fingrene. Finn frem varmluftspistolen og smelt inn skokremen. Vær forsiktig så du ikke svir læret! Når skokremen ikke lengre vil trekke inn i læret har du mettet området nok til å begynne. For å herde tuppen anbefales det å kjøle ned det smeltede laget for hver gang. Vær forsiktig med varmluftspistolen sammen med vann. Det kan også være en idé å pusse med fint sandpapir i mellom hvert lag også for å få jevnest mulig overflate.
5. Spitting. Når skoen er mettet med skokrem pusser du med fint sandpapir for å få ut alle ujevnheter i den øverste hinnen. Så er det bare å sette i gang med spittinga. Ta en bomullsbit, dypp den i vann, dytt så bomullsbiten i skokremen og begynn å gni i sirkelbevegelser på området som skal spittes. Start med ganske mye skokrem på bomullsdotten og avslutt med nesten bare fuktig dott. Det er som å polere en bil (ikke at jeg har gjort det noen gang). Et annet tips er å ha så fuktig som over hodet mulig bomullsdott. Etter hvert som bomullsdotten går i oppløsning bytter du den ut. For å slippe alt for mye søl anbefaler jeg å bruke ei bøtte med kaldt vann du holder skoen over når du spitter.

Vedlikehold av spitten

Siden man bruker utstyret som er spittet hender det seg at spitten enten sprekker, får riper og blir matt over tid. Jeg anbefaler deg om å trå varsomt, oppbevare de militære effektene på en fin måte, og skal du nå absolutt henge AG-3-en, eller hva det er dere bruker på vakt, i beltet, så sørg for å være forsiktig. For eksempel kan du prøve å unngå å sparke fotball med skoene eller stå for tett i køa til messa. Dra over med våt bomullsdott og skokrem rundt en gang i uka, og før hver vakt så holder det seg blankt.

Videre tips

Jeg ble kanskje litt for hektet på skospitting da jeg var inne. Dels fordi det var lite å gjøre da vi hadde fri og dels fordi det var litt for langt å ta toget hjem hver perm. Det resulterte i hvert fall i at jeg sakte, men sikkert begynte å gnikke litt på hælkappen på skoene mine og videre oppover støvelskaftet. Til slutt var hele skoen spittet. Dessverre har jeg ikke skoene mine i Trondheim slik at jeg kan få tatt bilde av de, og ei heller har jeg rørt de med bomull, skokrem og vann siden jeg dimmet for snart sju år siden.

Spittsko

En relativt støvete spittsko

foto: Bjørn Christiansen, Tine Iskaffe - Mocca

Bildet er fotografert i sammenheng med oppgaven min i kurset Digital arbeidsflyt på Norsk Fotofagskole. Originalt skal vi fotografere inn fem produkter, Tine Lettmelk, Tine Kremfløte, Tine Jordbæryoghurt, Tine Sunniva Eplejuice, og Tine Norwegia, både i studio og på location i reklamesammenheng. Alle produktene skal gjengis så nøyaktig som mulig i både form og farger. Sascha Njaa, Bjørn Tore Økland og meg hadde booket studio ett par timer lengre enn vi faktisk behøvde sist søndag, noe som resulterte i at litt fler produkter ble fotografert inn, derav en boks iskaffe fra Tine Meierier og dette litt mer utfyllende innlegget jeg har dedikert til nettopp Iskaffe.

Iskaffe i over ti år

Helt siden Tine Meierier sine første to produkter i is-drikker-serie tilbake i 1999 har jeg drukket iskaffe fra Tine. Dette også på tross av at jeg har fått påvist laktoseintolleranse :p Det går bra så lenge jeg ikke sluker hele boksen i meg på en to tre og heller tar det rolig. Den første is-kaffen jeg drakk var trolig den grønne med Espresso-smak. Det stod en boks i kjøleskapet hjemme hos foreldrene mine jeg hadde gått å luktet på i ei uke. Trolig var det mamma sin boks, men pakken var forunderlig ny og spennende til at jeg ikke kunne dy meg og måtte prøvesmake. Jeg husker jeg nærmest holdt på å brekke meg, men greide å helle i meg. Det var tross alt kaffe, en praktisk holde-seg-våken-voksen-drikk jeg hadde såvidt begynt å drikke etter konfirmasjonen min to år tidligere og inntok på LAN og speiderturer, mest for det voksne image.

På tross av det litt negativt overveldende førsteinntrykket kjøpte jeg en boks nummer to med Iskaffe fra Tine. Denne gangen var boksen rød og skulle smake cappuccino, en mildere kaffesmak med litt mer melk og en lett ettersmak av kanel. Smaken innfridde og så og si alle de tre påfølgende årene på videregående, ett år i forsvaret og to- tre- år på NTNU gikk det i Iskaffe Cappuccino fra Tine Meierier. Jeg er ikke helt sikker på den kronologiske rekkefølgen, men jeg antar at Espresso-varianten forsvant etter ett eller to års tid og at Tine produserte bare Cappucino, men i løpet av tiden min på NTNU har det blitt lansert flere smaker og versjoner; Mocca, Mørk Sjokolade, Cappuccino Lett, Dobbel Latte og Macchiato. En stund gikk det mye i Macchiato på grunn av lengselen etter det første møtet med drikken, den kraftige kaffesmaken, men etter at jeg begynte på Norsk Fotofagskole høsten 2009 har jeg drukket iskaffe med moccasmak.

Iskaffe blandet med alkohol

foto: Bjørn Christiansen, Olympiastadioen fra 1952 i Helsinki, Finland

Nå vil jeg kanskje ikke oppfordre til overdrevent inntak av iskaffe i puristisk form (rett fra boksen), med isbiter eller blandet med alkohol, men noe som bør testes er å kombinere en boks med en skvett Minttu. Minttu er en finsk mint-likør jeg først oppdaget på en roadtrip i Finland 2005. Vertskapet Kjetil Høiby og jeg bodde hos introduserte oss under Himos Festivalen. Minttu er en veldig søt likør med en kraftig smak av mint. Da vi ble introdusert blandet de den med kakao, men da vi kom tilbake til Norge igjen fristet det lite med kakao. Det var sommer, sol og varmt i været. Istedenfor ble Minttu blandet med Iskaffe Cappuccino. Tre terninger isbiter i ett glass, noen cl. minttu og en boks iskaffe. Herlig forfriskende og fantastisk skummelt om man skulle helle i seg alt for mye av det, som med alt annet som inneholder alkohol.
Godt over to år gikk før jeg fikk den gode nyheten om at Vinmonopolet her i Norge endelig hadde funnet ut at de skulle starte å importere.
Minttu finnes i to varianter, vanlig Minttu og Minttu Black, hvor førstnevnte inneholder 40% sprit og Black inneholder 35%. Begge variantene koster 219,- for 50cl.

Iskaffe-oppskrift

Jeg har ingen detaljert oppskrift på en god iskaffe, men i fjor sommer gikk det mye på nytraktet kaffe blandet med kakao-pulver. Blandinga ble satt til kjøling i ett par timer. Om man benytter seg av kjøleskap så anbefales det å dekke beholderen skikkelig til slik at det ikke oppstår kondens. Fyll et glass med isbiter og hell iskaffen over. Serveres med sugerør da det kan være litt problematisk å drikke av et glass fullt av isbiter.

Noen andre produktbilder / packshot av Tine Meierier-produkter

foto: Bjørn Christiansen, Tine Jordbær Yoghurt

foto: Bjørn Christiansen, Sunniva Eplejuice, Tine Meierier

Lyssetting

Alle tre produktene, Iskaffe Mocca, Tine Yoghurt, Sunniva Eplejuice, er fotografert på en kurvert aluminiumsplate. En stor softboks i bakkant ned mot produktet og en stor softboks fra venstre ca 45-45. På de kantete objektene er det også blitt plassert en hvit isoporplate på høyresiden for å lette opp skyggeområder. Fargetemperaturen er stilt til 4500k på alle bildene.

foto: Bjørn Christiansen, modell: Martine Elvira Heitmann Størseth, Sascha Njaa, Bjørn Tore Økland, Bjørn Christiansen, Martine Lein Skrove

Familieportrett tatt med selvutløser. Fra venstre. Martine Elvira Heitmann Størseth, Sascha Njaa, Bjørn Tore Økland, Bjørn Christiansen og Martine Lein Skrove

foto: Bjørn Christiansen, modell: Bjørn Tore Økland, Martine Lein Skrove

foto: Bjørn Christiansen, modell: Bjørn Tore Økland

foto: Bjørn Christiansen, modell: Martine Lein Skrove

De neste tre ukene har vi et kurs på skolen som heter Digital Arbeidsflyt. Her skal vi tilegne oss en arbeidsvane og rutiner relevant til yrkeslivet som fotograf. Vi skal få et lite innblikk i hvordan man bildene skytes og lagres på kameraet på location til å kunne finne igjen gamle bilder fra tidligere opptak, katalogisering og metadata. Eksempler på katalogisering er hvilken type opptak bildene tilhører, reklame, portrett, sport, journalistikk og metadata er nøkkelord som implementeres i hvert enkelt bilde; hva er det bildet inneholder; farger, objekt, motiv, sted det er tatt på, stemning og lignende. Kurset minner veldig mye om noen kurs jeg tok på NTNU for noen år siden, Systemering I (NTNU IT1602), samt Databaseteknikk (NTNU IT1607) og Informasjonsforvaltning (NTNU IT2802).

Vi har også fått noen oppgaver i sammenheng med kurset hvor den første oppgaven er å evaluere forrige oppgave, Modell i Studio / Modelltesting på et metadata-plan, arbeidsflyten og oppbevaringen av bildene. Den i den andre oppgaven skal vi fotografere Tine melkeprodukter, fem bilder i studio som kan klippes ut og fem bilder på location satt i reklamesammenheng.

Kurset startet såvidt i dag, så mandag, i går, og i dag ble brukt delvis til å leke seg litt i studio med klassekameratene. Bildene over er noen uttak fra opptakene. Enjoy!

Foto: Bjørn Christiansen, modell: Bjørn Tore Økland

Det har vært en litt småhektisk dag. Jeg våknet etter en relativt fuktig kveld ute dagen før. Småstresset, og med et veldig savn etter hodeputa og den varme dyna, gikk turen bort i til bussen i forrykende fart. Innlevering og evaluering av det siste stilleben-bildet mitt, oppgave 4, gikk sånn passe greit. Jeg hadde oversett en viktig detalj, en Ikea-logo, på motivet mitt som stjal litt for mye oppmerksomhet. En liten times pause gikk vi inn for å evaluere resten av klassens innleveringer og avsluttet hele kurset med en bildefremvisning av alle de beste, i foreleserens øyne, innleveringene vi hadde hatt på kurset. Stilleben var det siste kurset vi hadde dette semesteret og nå er det bare “eksamensoppgaven” som står igjen før juleferien starter.
Etter skolen ble det en kjapp tur hjem før turen gikk til sentrum for å plukke ut noen klær jeg skal pakke på modellen min, Ulrikke Sivertsen, på fotoopptaket jeg skal ha på lørdag. Vi var litt usikker på stil og sånt da vi var å lette, så deponering og sånt tar vi i morgen. Etter kles-tittinga gikk turen til Nova for å møte Bjørn Tore Økland og Sascha Njaa for å kjøpe billetter til den nye filmen om Lisbeth Salander og Michael Nyqvist, Luftslottet som sprängdes. Av ulike årsaker ble jeg angrepet av akutt narkolepsi, noe som førte til sporadisk avdupping den første timen av filmen, så et helhetlig inntrykk fikk jeg egentlig ikke.

Nå er det kvelden for denne bjørnen. I morgen venter to eller tre testfotograferinger med mulige modeller. Sov godt!

Fotograf: Bjørn Christiansen, modell: Silvana Zimmermann

Fotograf: Magnus Eikli

Portrettbildet er av Silvana Zimmermann som startet som høstfotograf for Fovea AS høsten 2008. Hun hadde ansvar for å fotografere Sørlandet, sammen med Marthe Solberg, som etter høst-kontrakten fikk fast kontrakt hos Fovea.

Sort/hvitt-bildet er tatt av Magnus Eikli under en av de siste gruppebildene jeg tok på Hitra våren 2009. Mye kreativitet og fikse metoder ble iverksatt for å få hver linje i oppbyggingen av store grupper så rette som mulig. Gymbenker, stoler, bord og blits-kofferter var gjengangere.

Det begynner å bli ett halvt år siden jeg sluttet som skole og barnehagefotograf hos Fovea AS, men det føles som en hel evighet siden. Etter jeg sluttet har jeg, som mange har fått med seg, begynt på Norsk Fotofagskole og tatt skrittet videre innenfor fotokarrieren min. På en annen side savner jeg veldig det å kjøre rundt i den lille, røde postbilen min, fullastet med bakgrunner, stativer, blitser og annet kamerautstyr. Komme til skolen eller barnehagen jeg skulle fotografere på, småstresset, men hjertelig mottatt av kontaktpersonen, gjerne med en kopp kaffe i hånda. Stresset med å finne egnende rom. I starten brukte jeg gaffa-tape for å henge opp bakgrunnen rett på veggen som nesten i hundre prosent av tilfellene falt ned under gruppefotograferingene. Etter å ha ymtet frempå om ønske om ny løsning fikk jeg bakgrunnsstativer jeg kunne feste bakgrunnen min på med klyper. Jeg lærte meg også at desto færre ledinger som slang rundt arbeidsområdet mitt, desto effektivere jobbet jeg og uten særlig betenkning gikk jeg til innkjøp av trådløse radioutløsere til blitsene. Når jeg skulle fotografere store skoler hvor vi toppen hadde ett minutt per elev fungerte barnehagefotografering som en nedstressings-øy i uka selv om snørr, tårer og gråtende barn også kunne gjøre meg svett i trøya. Jeg lærte meg raskt å omstille meg fra å fotografere to-åringer til 18-åringer selv om de samme triksene med prompelyder fungerte like godt i alle aldersgrupper. Å finne rett person å kommunisere med i forhold til å få ei hel gruppe til å ta seg bra ut var også en av de utfordringene det ikke stod beskrevet i noe om i arbeidsinstruksene. Stress, å vise at man var stressa gjorde at elevene og barna følte seg ubekvem med situasjonen og det er en ting jeg har tatt med meg videre på fotofagskolen. Kommunikasjonsbiten er noe av det viktigste under fotografering av mennesker, teknikken må sitte i fingrene. Vet man ikke hva man vil ha av uttrykk i bildene sine hjelper det lite med at man er teknisk god med lys og teknikk. Sånn sett var arbeidsinstruksene fra Fovea AS lette, vi skulle prøve så godt vi kunne å få frem et genuint smil, åpne øyne og rett posering. Det samme gjaldt og jeg regner med det fremdeles gjelder, blide ansikt hvor alle har øynene åpne. Lettere sagt enn gjort om man får grupper på omlag 70 – 100 og gjerne også over hundre personer.
Men det beste med jobben var kanskje at jeg fikk reise mye og treffe utrolig mange forskjellige personligheter, alt fra den stille jeg-liker-ikke-å-bli-tatt-bilder-av-personligheten til de som knapt ville gå da jeg var ferdig med å ta bildet. Jeg tror aldri jeg har fått muligheten til å se så mye av Norge, og særlig Vestlandet, hadde det ikke vært for denne jobben. Men om jeg kommer til å begynne som skole- og barnehagefotograf igjen er veldig uvisst. Alt stresset, flytende og aldri noe særlig definert arbeidstid gjorde at jeg kanskje følte meg utbrent allerede etter det første halvåret. Men det kan jo alltids fungere i korte perioder.

Her er enda en liten video tatt med Nikon D700. Videoen er satt sammen av ca 715 JPEG-bilder med 7 bilder i sekundet. I stedenfor å sette inn bilde for bilde i en video kan man bruke en JPEG to AVI-konverter som gjør akkurat det samme som helt automagisk.

Her er noen lenker til noen slike programmer:
PhotoLapse freeware. Det er denne jeg har brukt på de to siste filmene.
JPG to AVI er også et freewareprogram som også gjør sin nytte.

Foto: Bjørn Christiansen, Sascha Njaa og Bjørn Tore Økland, Modell: Austin 1973

I går var det en litt lang dag både på skolen og sånn ellers. Det startet med litt etterbehandling av bildene jeg tok av Nina Sjursen sammen med David Nikolaisen og Anita Kristjánsdóttir sist søndag. Så var det skole med forelesning om hvordan man skulle fremkalle et bilde i mørkerom og grader av svertning på fotopapiret i forhold til hvor lenge man eksponerte det for lys.

Etter forelesningen ble det redigering av gårnattens opptak jeg hadde med og Bjørn Tore Økland av en Austin 1973 modell, som i seg selv var en liten affære. Sascha, Cecilie Engebretsen (fra 2. året på skolen) og meg var ferdig i 23-tida å se den nye Peter Jackson-filmen District 9, ble vi plukket opp av Austinen og kjørt ut til Ladehammeren hvor vi tidligere på dagen hadde planlagt å ta bildene. Etter drøyt en time der gikk turen til Jakobsli og en åker i området for å prøve bilen i andre omgivelser. Etter å ha dytta bilen ut av åkeren gikk turen innom Statoil for litt påfyll før vi måtte tilbake og lete etter de forsvunne brillene til Sascha, uten stort hell. Vi ble ihvertfall ferdige i sekstida i går ettermiddag med redigeringa.

Dernest fulgte fremkalling av to filmer fra en eller annen fest tidligere i vår, før jeg stilte som assistent for Cecilie i studioet. Temaet for opptaket var klassisk portrett og tanten min stilte villig opp som modell for Cecilie. Hele opptaket varte toppen en halvtime og alle tre var fornøyd med resultatet. Var hjemme i halv-tolvtinden i går kveld og på an igjen i morgen med forelesning og portrettfotografering.

Hvor ble det av regnet?

 foto: Bjørn Christiansen, modell: Silje Åstum

Første dagen uten noen fotorelaterte oppgaver på en veldig god stund. I dag har jeg i mine øyne vært rimelig effektiv. Stod opp rundt 11 i formiddag, endelig sovet ut litt ekstra. Startet med å rydde ut av Peugeot Partneren min, grill, sovepose, fotoutstyr og ymse rusk og rask. Vasket leiligheten, taua bilen bort til en gratis parkeringsplass, drukket kaffe med Rune Johansen som var så vennlig å taue bilen min og til slutt vurdert å selge vinterdekkene før jeg eventuelt vraker kjærra.

Og det beste med dagen er at det blir teater i kveldinga, ‘Den Stundesløse’ av Ludvig Holberg på Trøndelag Teater og så er det middag på Havfruen hvor det ryktes at de lager fantastisk sjømat. Anledningen er 60-årsgave til min mor og 63-årsgave til min far.

Julekvelden er over for denne gang, men kanskje en gang i den nære eller fjerne fremtid vil også 5-i-1 reflektoren min på 110cm i diameter fra Ebay.com ankomme den alt for lille postkassa mi og heller bli erstattet av en henteseddel på post-i-butikk-konseptet.