Fotograf: Bjørn Christiansen, modell: Silvana Zimmermann
Fotograf: Magnus Eikli
Portrettbildet er av Silvana Zimmermann som startet som høstfotograf for Fovea AS høsten 2008. Hun hadde ansvar for å fotografere Sørlandet, sammen med Marthe Solberg, som etter høst-kontrakten fikk fast kontrakt hos Fovea.
Sort/hvitt-bildet er tatt av Magnus Eikli under en av de siste gruppebildene jeg tok på Hitra våren 2009. Mye kreativitet og fikse metoder ble iverksatt for å få hver linje i oppbyggingen av store grupper så rette som mulig. Gymbenker, stoler, bord og blits-kofferter var gjengangere.
Det begynner Ã¥ bli ett halvt Ã¥r siden jeg sluttet som skole og barnehagefotograf hos Fovea AS, men det føles som en hel evighet siden. Etter jeg sluttet har jeg, som mange har fÃ¥tt med seg, begynt pÃ¥ Norsk Fotofagskole og tatt skrittet videre innenfor fotokarrieren min. PÃ¥ en annen side savner jeg veldig det Ã¥ kjøre rundt i den lille, røde postbilen min, fullastet med bakgrunner, stativer, blitser og annet kamerautstyr. Komme til skolen eller barnehagen jeg skulle fotografere pÃ¥, smÃ¥stresset, men hjertelig mottatt av kontaktpersonen, gjerne med en kopp kaffe i hÃ¥nda. Stresset med Ã¥ finne egnende rom. I starten brukte jeg gaffa-tape for Ã¥ henge opp bakgrunnen rett pÃ¥ veggen som nesten i hundre prosent av tilfellene falt ned under gruppefotograferingene. Etter Ã¥ ha ymtet frempÃ¥ om ønske om ny løsning fikk jeg bakgrunnsstativer jeg kunne feste bakgrunnen min pÃ¥ med klyper. Jeg lærte meg ogsÃ¥ at desto færre ledinger som slang rundt arbeidsomrÃ¥det mitt, desto effektivere jobbet jeg og uten særlig betenkning gikk jeg til innkjøp av trÃ¥dløse radioutløsere til blitsene. NÃ¥r jeg skulle fotografere store skoler hvor vi toppen hadde ett minutt per elev fungerte barnehagefotografering som en nedstressings-øy i uka selv om snørr, tÃ¥rer og grÃ¥tende barn ogsÃ¥ kunne gjøre meg svett i trøya. Jeg lærte meg raskt Ã¥ omstille meg fra Ã¥ fotografere to-Ã¥ringer til 18-Ã¥ringer selv om de samme triksene med prompelyder fungerte like godt i alle aldersgrupper. Ã… finne rett person Ã¥ kommunisere med i forhold til Ã¥ fÃ¥ ei hel gruppe til Ã¥ ta seg bra ut var ogsÃ¥ en av de utfordringene det ikke stod beskrevet i noe om i arbeidsinstruksene. Stress, Ã¥ vise at man var stressa gjorde at elevene og barna følte seg ubekvem med situasjonen og det er en ting jeg har tatt med meg videre pÃ¥ fotofagskolen. Kommunikasjonsbiten er noe av det viktigste under fotografering av mennesker, teknikken mÃ¥ sitte i fingrene. Vet man ikke hva man vil ha av uttrykk i bildene sine hjelper det lite med at man er teknisk god med lys og teknikk. SÃ¥nn sett var arbeidsinstruksene fra Fovea AS lette, vi skulle prøve sÃ¥ godt vi kunne Ã¥ fÃ¥ frem et genuint smil, Ã¥pne øyne og rett posering. Det samme gjaldt og jeg regner med det fremdeles gjelder, blide ansikt hvor alle har øynene Ã¥pne. Lettere sagt enn gjort om man fÃ¥r grupper pÃ¥ omlag 70 – 100 og gjerne ogsÃ¥ over hundre personer.
Men det beste med jobben var kanskje at jeg fikk reise mye og treffe utrolig mange forskjellige personligheter, alt fra den stille jeg-liker-ikke-å-bli-tatt-bilder-av-personligheten til de som knapt ville gå da jeg var ferdig med å ta bildet. Jeg tror aldri jeg har fått muligheten til å se så mye av Norge, og særlig Vestlandet, hadde det ikke vært for denne jobben. Men om jeg kommer til å begynne som skole- og barnehagefotograf igjen er veldig uvisst. Alt stresset, flytende og aldri noe særlig definert arbeidstid gjorde at jeg kanskje følte meg utbrent allerede etter det første halvåret. Men det kan jo alltids fungere i korte perioder.
