Tips #4: Trådløs hverdag

Jeg sleit veldig i starten med at PC-sync-kabelen mellom kameraet mitt og blitslampa falt ut hele tiden. Det var hovedsaklig den pluggen som var på kamerasiden som falt ut. At på til hadde jeg en USB-kabel surra rundt objektivet som gjorde det hele til en massiv kabelspaghetti fra helvete. Og når man samtidig skulle stå der og imponere små unger med prompelyder og sånt som barn ler av, tok det ekstra tid å plukke opp kabelen fra bakken, plugge den i kameraet og slette det aldri så gode, men mørke bildet fra fotoprogrammet.

En dyr og litt klumpete løsning er Ã¥ gÃ¥ til innkjøp av Pocket Wizard til i underkant av 3000,- i norske butikker. Dette er to radiosendere med hot-shoe-feste som i all hovedsak sender et trÃ¥dløst signal mellom seg som sier at “hey, uansett mottaker pÃ¥ denne frekvensen, fyr av blitsen nÃ¥”.  I tillegg til fire kanaler har den noen ekstra fancy funksjoner jeg ikke trenger Ã¥ gÃ¥ inn pÃ¥ akkurat nÃ¥, for det er veldig lite relevant til tipset mitt.

Kløvertrikset er å ta en liten tur innom Gadget Infinity og ta en titt på deres cactus-radiosendere. For de av dere som var på høstfotografkurset i starten av August la kanskje merke til at jeg brukte en slik sender og mottaker. Senderen er på størrelse med en litt feit fyrstikkeske og likens er mottakeren i samme hendige format. I likhet med Pocket Wizard har dette systemet fire kanaler å sende og motta signaler på, samt en 3.5mm jackingang for de kameraene som ikke har standard hot-shoefeste hvor senderen festes. På mottakeren er det både utgang for PC-synk-kabel og standard hot-shoe-female, de fleste Nikon og Canon-blitser og kamera fungerer altså med dette systemet, samt studioblitser med enten 3.5mm inngang eller vanlig PC-sync. Prisen for en sender og mottaker ligger på drøye 200,- inklusiv frakt. Det tar to uker og sendes fra Hong Kong.

Jeg har nettopp bestilt tre ekstra mottakere og en ekstra sender hvor jeg fester to mottakere på en kanal på begge gruppeblitsene og to mottakere på en annen kanal på portrettblitsene. Det når jeg går fra gruppe til portrett og visa versa behøver jeg bare å flytte laptopen, kameraet og å bytte sender. Jeg slipper også å huske å skru av de blitsene som ikke benyttes for å unngå feil belysning.

En annen smart ting er den lille 3.5mm jackpluggen som er med. Denne gjør det mulig å trigge blitsene trådløst med hjelp av lysmåleren. Man slipper med andre ord å være redd for å dra med seg lampa når man måler lyset på bakerste rekke til høyre.

Utendørsfoto med stablitser er et mareritt. Blitsene fyrer ikke pÃ¥ grunn av sollyset som overgÃ¥r den innebygde blitsen i kameraet og sÃ¥ videre. Her kommer hotshoe-festet pÃ¥ mottakeren godt med. Dog mÃ¥ det nevnes at det gjennomsnittlige Cactus-settet ikke greier Ã¥ synkronisere raskere enn 1/200 – 1/250 sekund. Det kommer litt an pÃ¥ flaks og serienummerproduksjon. Det er heller ikke noe fancy i-TTL- eller e-TTL-styringsfunksjon sÃ¥ stavblitsene mÃ¥ stilles manuelt.

Personlig er jeg jevnt over fornød med radiosenderne, men en litt mer solid konstruksjon hadde vært å foretrekke. Skal i dette tilfellet mumifisere den ene senderen min med gaffatape når jeg kommer på jobb imorgen.

Etter en lang dag på jobb med mange trivelige mennesker og alt det der, og et hav av tid med mye kjedsomhet inneblandet hadde jeg egentlig planlagt å publisere en liten historie, men Micro$oft ville ikke være brukervennlig med meg ikveld. Ga opp etter tredje forsøk på å få ut noe som helst ikveld, så det får bare vente til imorgen. Da skal jeg nemmelig ta med min lille Ubuntulaptop inn på hotellet og få dreisen på sakene her.

Nyttig tips #1 til høstfotografene i Fovea; Teip kablene fast til gulvet om man ikke har hatt en tidligere karriære som sirkussjonglør.

Nyttig tips #2 til høstfotografene i Fovea; Henger fotografprogrammet seg, start maskina på nytt og håp på det beste.

Nyttig tips #3 til høstfotografene i Fovea; Prøv å få et annet fotograferingslokale enn i kantina på skolen.

Landsbyen lyser mot meg i skummringen. Jeg rider min sølvgrÃ¥ innleide hingst over brua inn mot Rørvik. Cowboyen forran meg blinker av til høyre, mens jeg fortsetter min lange ferd mot mÃ¥let. Jeg kjenner det kribler i kroppen, snart fremme, snart fremme. Hesten min er tørst, den har ikke fÃ¥tt vann siden jeg henta den ut i Trondheim. Gamleblakken “Panter” stÃ¥r hos naboen til foreldrene mine med mistanke om brukket kne eller dÃ¥rlige batterier.

Jeg slakker tøylene i det jeg får øye på en Saloon. Jeg stiger av og gir hesten vann fra trauet utenfor, fortsetter med bestemte skritt inn på saloonen. Matlukta ligger tungt i lufta her inne. Bartenderen kikker brydd bort på meg i det jeg går mot disken. Jeg retter på hatten og spør etter retningen mot hotellet jeg skal bo på. Han gliser lurt og gestikulerer frem et fiksjonelt kart i lufta, jeg nikker og går ut igjen, setter meg i salen og følger luftkartet til bartenderen.

Jeg rir igjennom landsbyen, det er stille, ikke en sjel å se. De fleste lysene i vinduene er slukket, men de gatelyktene som enda fungerer tegner såvidt den støvete veien forran meg. Hesten virker urolig, tripper forsiktig fremover, og rett som bartenderen var, lå ikke hotellet mitt så veldig langt unna.

Jeg stiger av hesten min igjen, inne fra hotellet høres skrik og skrål, fremdeles ikke en sjel utendørs å se. Jeg binder hesten, går inn den slitte hotelldøra og blir møtt av fire cowboyer ved resepsjonsbaren, hver med hver sin øl i hånda og skråtobakk under leppa. Alle fire snur seg, måler meg med øynene og snur seg tilbake til øllen sin. Videre inn i lokalet får jeg øye på enda en gjeng morske karer, alle dypt engasjert i ett eller annet spill inkludert ei oppblåst lærkule. Det er dette spillet som lager dette levenet, tenker jeg med meg selv. Ellers er resepsjonen tom, som resten av landsbyen. På skranken står det en stor klokke jeg plukker opp og ringer. Cowboyene med øl i hånda og skråtobakk under leppa ser brydd bort på meg. Fra siderommet dukker en vakker skjønnhet frem. Lyst, blondt hår, blå øyne og et vakkert smil om munnen. Hun må være i tidlig førtiåra. Jeg presenterer meg og hun henviser meg til et ledig rom.

Ute på gata tar jeg av pakksekkene på Sølvpilen, jeg akkurat nå har bestemt meg for å kalle leiehingsten min. Sprek var han opp igjennom de bratte bakkene, rask igjennom dalsøkkene, bare ett lite spark i sidene og han løp som en topptrent travhest forbi mulldyrene og oksene.

Rommet er ganske lite, trangt, men stor seng og eget bad. Fra gangen hører jeg skråling igjen. Noen i spillet holder på å vinne. Det er da jeg merker at jeg er skrubbsulten. Jeg hadde ikke spist siden tidlig i morges før jeg la ut på den farefulle ferden min hit ut og bestemmer meg for å ta meg en liten tur ut for å utforske nærmiljøet.

Lufta er kjøligere nå, det er godt. Jeg kjenner en frisk bris i ryggen min. Det er godt å komme av hesteryggen. Kroppen er øm og skral etter flere timer i salen. Det er bekmørkt ute, bare noen få vinduer og de halvfungerende gatelyktene tegner en vei forran meg. Fra en saloon lengre borte hører jeg noen skral, esel eller muldyrvrinsk, stemmer og et hyl. Ei jente, knapt seksten år, sminket som en pandabjørn med kviser i panna og haka, kommer gående i rask gange mot meg. Jeg stopper henne med et forsiktig unnskyld. Hun stopper opp, ser på meg med et spørrende blikk igjennom pandasminken. Jeg spør om retningen til det nærmeste spisestedet og om veien til en annen plass, den plassen jeg skal til i morgen før soloppgang. Hun tenker, ser skeptisk på meg og tenker igjen. Plutselig står de der, enda to nye cowboyer på to muldyr, en litt mindre enn den andre. Begge med samme kvisebefengte ansikt som jenta. Alt på G, spør den ene cowboyen meg. Jenta forklarer at jeg spør etter retning. Den andre cowboyen retter på hatten, jeg kan se han har fått i seg litt for mye av sinnavannet byen er beryktet for. Røde, store øyne, sjanglete holdning og eimen av alkohol brenner i nesa mi som den varmeste smeltedigel fra helvete. Den spørrende cowboyen begynner som bartenderen fra den første saloonen jeg var på med gestikulasjonsforklaringen på hvor ting ligger. Det er visst en trend i denne byen. Den synlig berusede cowboyen gir meg et olmt blikk og hinter om at de har et ærend på gang lengre oppe i byen som innebærer mer inntak av alkohol, han vender blikket mot jenta og inviterer henne opp på det lille muldyret sitt. Hun rister på hodet og cowboyen ser brydd ut. Jeg vender nesen i retning saloonen jeg ble henvist.

Den ligger der mørk og kald ved et lagerbygg. Det er lys i vinduene og inne kan jeg skimte tre personer, bartenderen og to gjester, en mann og en kvinne. Jeg går inn og også her river matlukta i nesa. Jeg bestiller cowboymat, betaler og går ut igjen. Den smilende resepsjonisten møter meg i døra tilbake på hotellet. Frokosten serveres fra sju til ti. Men frokost er det siste jeg gidder å tenke på nå. Cowboymaten ligger lunken og oppned i innpakningen når jeg kommer inn på rommet mitt igjen. Spillet er over og det er stille på hotellet, dødsstille.

Og om noen lurer pÃ¥ hvorfor det stÃ¥r “Rørostur” pÃ¥ bildene mine, sÃ¥ er det fordi jeg i en stresset situasjon presterte Ã¥ skrive litt feil. Er sÃ¥ klart pÃ¥ vei til Rørvik og ikke Røros. IsÃ¥fall har GPS-en min ihvertfall klikket om jeg hadde havnet pÃ¥ Skaga.

Jeg startet så pent i 15-tida fra Trondheim, havnet bak et lass av traktorer, forhøstere og hattkaller, og kom til slutt frem til Inderøya og Lyngstad Barnehage
hvor jeg skulle sette av noen softballer og to fotballmål til barnehagen. Videre, bak tungtransport fra helvete gikk turen til Steinkjer på en fire felts motorvei noen kilometer, Snåsa, Grong, det sauete Høylandet og.. Ødemarka.

Litt i tvil etter å ha tatt av til RV775 fra Høylandet ville den lille GPS-en jeg hadde fått lånt gnålt om at jeg måtte ta av til RV776. Jeg stolte blindt på faenskapen som førte meg til Skaga. Liten bomtur da jeg egentlig skulle ha kjørt videre nordover noen mil og så tatt til venstre. Så da havnet jeg på Skaga i sjutida. Det GPS-en ikke hadde sagt noe om var at jeg skulle kjøre ombord ei bilferge. Den siste ferga før jeg kom dit gikk i halvseks-tida og neste skulle gå klokka åtte, i følge rutetabellen, trodde jeg. Det viste seg at ferga gikk klokka åtte, men fra den andre siden av fjorden og hadde stø kurs godt til venstre for hvor jeg befant meg.

Etter er et lite rallytrip over over til ei lita øy traff jeg endelig folk som kunne fortelle meg akkurat når og hvor fra ferga gikk. 2100 skulle den visst nok gå fra Skaga til Hoflesja. Akkurat ja, en time venting på denne øde halvø. Sulten var jeg og er fremdeles, en halvtime før ferga har planlagt avgang, men i godt selskap av både fiskere, fugler og kyr. Det var på tide med en liten oppdatering på turen min, laptop, 3g-kort og digitalkamera hjelper til å slå ihjel dødtid. Skaga er en fin plass, men om jeg kommer til å flytte hit står jeg i sterk tvil om gitt.

PÃ¥ doen til vennene mine hang det diverse artige avisoverskrifter og artikler Etter litt frem og tilbake mellom Trondheim og hjemplassen min for Ã¥ fÃ¥ fiksa “Panteren” endte jeg opp hos noen venner av meg ved Prinsen kinosenter i Trondheim, fikk pÃ¥spandert noen øl og ett par glass Whiskey av den gode sorten. Trivelig sammenkomst av bÃ¥de gamle venner og Ultra-arbeidende folk.

Etter at festen på en måte stillnet litt trakk jeg meg tilbake og tok turen innom sentrum for å plukke opp sykkelen min jeg hadde satt igjen der for to uker siden. Etter en liten test av bremser og gir var den merkelig nok helt inntakt, men jeg tørr allikevel ikke skryte over pålitligheten til fulle Trøndere. De fleste syklene rundt min manglet sykkelsetet sitt.