Vi sitter i hagen, grillen er tent og bordet er dekket. Det er vår i lufta. Det merkes. På både mennesker og dyr. Stemningen er løssluppen og glad. Alle er glade. Praten går, høylytt, latter.
- En dag skal vi skilles ad, hvisker jeg stille ned til henne. Hun stopper opp og ser opp mot meg, som om hun ikke helt forstår hva jeg prater om. Jeg prøver å danne meg et bilde av henne hvordan hun ville vært, hadde hun vært noe med et ansikt, noe annet. Hun smiler på sin måte og sier at hun ikke skjønner helt hva jeg prater om.

- Hvorfor sier du sånn ting på en så fin dag som dette?
Vi har vært på å handlet grillmat på en søndagsåpen Bunnpris. Hamburgere, pølser, brød, lompe, koteletter, grillribbe. Det blåser litt. Kan tro om naboene er misunnelige på oss som har så stor og fin hage å sitte og kose oss i, mens de har en parkeringsplass med en benk utenfor huset sitt.
- Du kan holde på hemmeligheter, kan du ikke? Hun skjønner at jeg snakker til henne, men ikke om hva. Det er som vi er fra to forskjellige verdener, men allikevel har vi oppdaget en måte å forstå at vi kommuniserer sammen på. Hun legger hode på skakke, som om hun forstår at det er noe viktig jeg skal til å fortelle henne. Jeg bøyer meg ned mot henne, hører hun puste, kjenner det myke kinnet mot mitt. Så visker jeg henne hemmeligheten jeg er sikker på hun alltid vil holde bare mellom oss to. Hun er den eneste jenta, i verden, tror jeg, som har holdt på en hemmelighet så lenge.
Vi er mette. Fremdeles står det igjen noe salat og sprøstekt løk på bordet. Noen begynner å reise seg, tar av asjetter, bestikk, glass. Andre sitter igjen og lar maten sige ned med en røyk, en slurk øl, brus eller vann.
- Skal du bli mamma? Allerede nå? Jeg føler jeg blir forferdet, men allikevel ikke sjalu, på noen som helst måte. Jeg blir glad. Jeg blir nervøs for hva foreldrene mine vil si. Magen begynner å bli større, hun beveger seg saktere.

- Hva er det som skjer med meg? Hun ser på meg med store, spørrende øyne, som om hun ikke skjønner hva som skjer.
Vi sitter fremdeles ute i hagen. Skumring. Den varme vårdagen har gått over til å bli en kald vårkveld. Lufta er rå og duggflatene legger seg som en film på ølflaskene, bordet og i gresset. Noen har funnet en liten batteriradio. Bassløs popmusikk strømmer på lavt volum ut av radioen. Andre har funnet seg pledd og hengt rundt skuldrene. Praten er litt lavere, om dypere nå.
- Endelig alene igjen.

- Hva mener du? sier hun med en litt bitter undertone.

- Vi var nødt.

Jeg merker det på henne, hun føler savnet, men om en stund er de vel glemt og hun får andre ting og tenke på. Endelig alene, endelig all oppmerksomhet rettet mot seg selv.
Det ringer på døra. Hun løfter hode og småløper ivrig mot den. Hvem kan det være? Brått stopper hun opp. Ser det er en fremmed mann som er på vei inn i huset. Et skeptisk blikk bort mot meg. Hun gjemmer seg bak meg. Grynter litt. Senere på kvelden sovner hun i sofaen ved siden av den ukjente, skumle mannen.
Vi har gått inn. Trosset vikinegslekta. Ikke mye som tyder på at vi er av noen som helst form for avstamninger av barske nordboere i trekkfulle steinårer. På TV-en går det en eller annen actionfilm. Noen har skrudd av lyden og satt på en CD. Husets CD. Nå ebber Freddie Mercurys stemme ut, selv om han i refrenget sang at man ikke skulle stoppe han, nå forsvinner tonene og stemmen fra den livsglade vokalisten. Noen åpner en ny øl, andre blander seg en drink. Noen er klare for å ta en titt på livet ute på byen, andre er mer klare for å sove en lang natt i senga.
- Du er tøff i tryne du. Men ikke så veldig tøff når det først gjelder. Nesten som meg.
Ansiktet hennes er sprutrødt og hun vet hun har dummet seg skikkelig ut. Dagens adrenalinkick.
Vi har hengt opp et kjede med røde juletrelys beregnet på til å ha på et utvendig juletre, i Desember. Noen har plugget i kontakten og nå lyser det opp stua vår. Lørdagsstemning. Mer og mer høylytt. Telefonen min ringer.

Jeg går ut på kjøkkenet og svarer. Det er pappa. Han forteller om husbyggingen til søstera mi.
- Hva drømmer du om? visker jeg henne inn i øret. Ikke for å vekke, jeg vet hun ikke skjønner meg allikevel, men hva om det nå skulle skje et mirakel og hun ville forstå. Alt jeg sa, ikke bare bare på den innbildte måten. Ville hun fremdeles holde på hemmelighetene mine? Hun har lagt seg til rette på sofaen. Smågrynter, rynker på nesa. Rykker i foten. Hun drømmer om noe. Kanskje det å være fri? Løpe uten at noen holdt igjen. Utforske nye ting. Nye veier. Hun lever en bekymringsløs hverdag.
Jeg enser at det er noe. Noe rart med stemmen hans. Det er noe han vil si. Jeg føler en liten klump i halsen. Jeg blir paralysert. Rådvill. Vet ikke hva jeg skal gjøre, si. Så kommer jeg til hektene igjen.

- Hun har begynt å bli dårligere igjen. Kreftsvulsten har vokst.

Stemmen virker fjern, litt trist. Den er trist.

- Hva sier søstera mi om det?

- Hun er enig.

Så da er det avgjort. Jeg kan høre på han at han ikke vet hva han skal si. Han lurer sikkert på hvordan jeg ville takle det. Han har et enda sterkere bånd til henne enn meg.
- Hun kunne knapt henge med i påska.

Det er det enste fornuftige. En tåre triller nedover kinnet mitt i det jeg sier meg enig.

- NÃ¥r skjer det?

- Denne uka.

- Da får jeg ikke sagt adjø til henne.

- Tirsdag tidligst.

Jeg føler meg svimmel. Tom. Trist.

Rekker akkurat å tørke tåren før de andre kommer inn på kjøkkenet.

- Dette er mine siste ord til deg. Jeg er ikke religiøs pÃ¥ noen som helst plan, men pÃ¥ en eller annen mÃ¥te mÃ¥ jeg fÃ¥ sagt det allikevel selv om du verken kan lese eller skrive. Det virker kanskje litt dumt Ã¥ ringe mamma og pappa midt pÃ¥ natta for at jeg skal fÃ¥ kunne snakke med deg, sÃ¥ derfor gjør jeg det pÃ¥ denne mÃ¥ten i stedet for. Jeg har tent et lys. Satt pÃ¥ litt rolig musikk. GrÃ¥tt en skvett, bladd igjennom bilder, tenkt pÃ¥ minner, turene vi hadde sammen, hemmelighetene jeg har fortalt deg. De rare tingene du har gjort. De morsomme tingene du har gjort og kanskje fremdeles gjør, denne siste natten din. Ligger urolig, drømmer… Ikke slukne enda. Lyset mitt holder pÃ¥ Ã¥ blÃ¥se ut. Jeg sa det til deg tidlig. Jeg kommer ikke til Ã¥ se fram til denne dagen, kvelden, denne avgjørelsen. Men det er det beste for deg tror jeg. Du slipper Ã¥ lide mer, kreften, dÃ¥rlig bein, dÃ¥rlig syn. Du har avtjent oss godt. Du har vært en god følgesvenn disse elleve Ã¥rene. Jeg har sett pÃ¥ deg som en lillesøster. Plagsom, irriterende, ja. Men ogsÃ¥ en gledesspreder. Jeg har alle minnene om deg trygt lagret i hodet mitt som jeg kan dra frem sammen med storesøstera vÃ¥r, mamma og pappa.
Jeg er glad i deg, Mia. Cocker Spanielen i familien fra jula 95 til våren 06.

Tags: Cocker Spaniel, Mia, VÃ¥r

This entry was posted on Tuesday, May 2nd, 2006 at 04:28 and is filed under Skriverier. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.